Det var søndag kveld. Jeg hadde stirret på snøen som så lett falt på
bakken i sikkert en time. Det så fint ut. Jeg ville ut å kjenne på
snøen. Kjenne om den var kram. Kanskje jeg kunne lage snømann. Jeg var
urolig så jeg fikk mast meg til en luftetur. En av pleierne var med meg.
Vi gikk runder rundt sykehuset. Snøen var ikke kram. Den var lett som
fjær. Lufta var skarp og ren. Jeg pustet inn luft som om jeg ikke hadde
mer oksygen i lungene mine og trengte påfyll. Selv om jeg ikke var
spesielt glad i sykehusområdet måtte jeg innrømme for meg selv at det
var spesielt fint denne kvelden her.
Det gikk en mann forbi. En fremmed mann. Jeg la merke til at han
hadde briller. Jeg snudde meg etter han. Han snakket til meg. Jeg var
helt sikker på at jeg hørte noe. Han hadde en viktig beskjed til meg.
Jeg var overbevist.
Jeg stoppet opp og stirret bak etter mannen. Han gikk videre i ganske raskt tempo.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar